Seduced by Unreality

Harstad Times 26 september 2000, Sigurd Stenersen:

REDEEMED!

People were invited to modern ballet this evening. We were part of a nearly naked stage, thrilling music, intense and sublime light. And a dancer who took the audience by storm. What it was all about? Some sat in the auditorium alone with remembrance of a preview in the paper to build on. The point was that, people remained open for what would unfold on the stage floor, with no constraints. They got to write their own interpretations, their own thoughts, shadow play. It gave freedom, though perhaps uncomfortable for some. The scenario is built up, no follows three figures. The Diva, The Temptress, and The Ballerina… They (audience) moves by Fiskum mirroring the tension between matter and life, between ambition and destiny. It is about victory and failure, deliberation and emptiness, absence and awareness, it is about women’s lives. This strikes the audience, regardless of the degree of preparation. The performance is a journey in and out of reality and illusion, dream and normality. Choreographer Ella Christina Fiskum has a superb starting point for the music fragments that are used in the ballet. One would not believe that it was impossible to create something that to this degrees was joined successfully, from the works of a.o.Ligeti, Tavener, Metallica, Gubaidulina, Tchaikovsky, Waterboys, Jacues Brel …. And just with this style exploding combination of 1900 century’s most different forms of expression has Fiskum a wonderful platform for a choreography that rightly arouses attention. Never for a moment doubting Ella Fiskums creative qualities. You should only mention the excellent entry, or her desperate chafing / caressing her own knee – or was it a child she was holding? This performance is challenging to excess. Also because it carries a built-in source of sparks as a dancer and choreographer is the same person in a fundamentally different creative positions. From the intimacy can occur ash, but also fields of sensitivity, in relation to intentions and subtext. It is this last that we witnessed here. Choreographer Ella Christina Fiskum requirements for technical dance championships are great, and dancer Ella Christina Fiskum meets them. But more important is her lavish ability to reach the audience, her ability to redeem the essence of movement. And we saw a dancer with a radiance that was striking. This Friday evening, the audience enjoyed them selves.

Harstad Tidene 26 september2000, av Sigurd Stenersen:

FORLØST!

Folk var inviterte til moderne ballett denne kvelden. Vi ble til del en nesten naken scene, forrykende musikk, intens og samtidig tilbakeholdent lysbruk. Og en danser som tok publikum med storm.
Hva det dreide seg om? Noen hver satt i salen med alene erindring om en forhondsomtale i avisa å bygge på. Poenget tør være at folk ble sittende åpne for det som skulle folde seg ut på scenegulvet, uten føringer. Man fikk dikte inn egne tolkninger, egne anelser, skyggespill. Det ga frihet, om enn kanskje ubehag for noen.
Foreløpet bygger over, nei gjennom tre skikkelser. Divaen, fristerinnen, ballerinaen. Man gripes av smerten i opprudd fra og samtidig lengselen tilbake til falne herskere i egen psyke. Man beveges av Fiskums speilinger av spenning mellom rolle og liv, mellom ambisjon og skjebne. Det dreier seg om seier og sammenbrudd, frigøring og tomhet, fravær og bevissthet, det dreier seg om kvinne-liv. Dette når publikum, uansett graden av forbredthet.
Forestillingen er en vandring inn og ut av virkelighet og illusjonen, drøm og normalitet.
Koreografen Ella Christina Fiskum har et superb utgangspunkt i de musikkfragmentene som er brukt i balletten. Man skulle forsverge at det var umulig å lage noe som til de grader henger i hop ut fra arbeider av bl.a.Ligeti, Tavener, Metallica, Gubaidulina, Tchaikovsky, Waterboys, Jacues Brel….Og nettopp denne stileksploderte koplingen av 1900-tallets mest ulike uttrykksformer har gitt Fiskum en praktfull plattform for en koreografi som med rette vekker oppsikt.
Aldri et øyeblikk tviler du på Ella Fiskums kreative kvaliteter. Her skal bare nevnes danserens suverene entre, eller hennes desperate gnaging/kjærtegning av sitt eget kne – eller var det et barn hun holdt?
Denne forestillingen er utfordrende til overmål. Også fordi den bærer i seg en innebygget kilde til gnistregn da danser og koreograf er samme person i fundamentalt ulike kreative posisjoner.
Ut fra denne intimiteten kan oppstå aske, men også felt for varhet, lydhørhet mht intensjoner og undertekst. Det er dette siste som vi her ble vitne til.
Koreografen Ella Christina Fiskums krav til danseteknisk mesterskap er store, og danseren Ella Christina Fiskum oppfyller dem. Men viktigere er hennes overdådige evne til å nå fram til publikum, hennes evne til å forløse essensen i bevegelsen. Og vi opplevde en danser med en sceneutstråling som frapperer.
Denne fredagskvelden gledet publikum seg.

Nordlys September 25, 2000, by Ellen Pollestad:

CAPTIVATING SOLO

“Seduction of unreality” is an ambitious project, and an exciting and surprising performance. After a bit monotonous opening, where you wonder how far the tempting seductiveness can be sustained – if it at all can keep a whole performance, things starts to happen. Ella Fiskum powers to fill the stage – with music and active use of the set design. She “populate” the stage space, creating sensual and seductive vamps,  temptresses, ballerinas and fallen divas. She let the women go all the way to the bottom – and hauled them up to a larger, but far from free of conflicts – perception of reality. A monologue on the borderline between dream and reality, with both false as broken illusions.

Nerve and varied style:

Ella Fiskum holds the nerve in the performance of distributed precisely means. She balances gently with small, cautious steps, concentrating all attention on a single finger in rhythmic movement, mastered the big jump and the long gliding movements. The Body language varies from the super sensual to the pressed and retardant. Even teeth she takes in use, and bits in the legs as well as in parts of the set/installation. Her form of language is  strong physical and expressive. Wild, violent – and resigned touching. Quite poignant is the sequence where she dances refined classic – in point shoes, with turned head and a suppressed, frantic mime of Jim Hendrix’s name on the lips, to raw and rasps music. Desperation.

Visually beautiful and sober in a coloring of silver and white, grayscale, coke and black. Ella Fiskum combines various dance forms and switches between the concrete and abstract in a performance that will surprise – and astonish you. The show has presence, nerve and agility.

Nordlys 25 september 2000, av Ellen Pollestad:

Fengslende solo

“Forført av uvirkelighet” er et ambisiøst prosjekt, og en spennende og overraskende forestilling. Etter en litt monoton åpning, hvor man undrer hvor langt det fristende forføreriske kan tøyes – om det i det hele tatt holder til en hel forestilling, skjer det ting.
Ella Fiskum makter å fylle scenen – med musikken og aktiv andvendelse av scenografien, til hjelp. Hun “befolker” scenerommet, og skaper sensuelle vamper og forføreriske fristerinner, ballerinaer og falne divaer. Hun lar kvinnerollen gå helt til bunns – og haler dem opp igjen til en større, men langt fra konfliktfri – virkelighetsforståelse. En monolog i grenselandet mellom drøm og virkelighet, med så vel falske som brustne illusjoner.
Nerve og variert formspråk
Ella Fiskum holder nerven i forestillingen med presist fordelte virkemidler. Hun balanserer varsomt med små, forsiktige steg, konsentrerer all oppmerksomhet om en eneste finger i rytmisk bevegelse, mestrer de store sprang og de lange glidense bevegelser. Kroppspåket veksler fra det suverent sensuelle til det knuget unnseelige og hemmende. Selv tennene tar hun i bruk, og biter i leggene så vel som i deler av scenografien. Formspråket er sterkt fysisk og ekspressivt. Vilt, voldsomt – og resignert rørende. Ganske gripende er sekvensen hvor hun danser forfinet klassisk, – tåspiss i ballerinasko, med dukket hode og en innett, frenetisk miming av Jim Hendrix navn på leppene, til rå og raspende musikk.
Desperasjon.
Visuelt vakkert og sobert i en koloritt av sølv og hvitt, gråtoner, koks og sort. Ella Fiskum forener ulike danseformer og veksler mellom det konkrete og abstrakte i en forestilling som overrasker – og overrumpler. Forestillingen har nærvær, nerve og spenst.

Nordlands Framtid August 5, 2000, by Lillian Bikset:

Distinctive and sorely

Coping

(…) It begins with atonal music, (…) and to some extent “atonal” dance? Ella Christina Fiskum moves abruptly, conscious and non-graceful, fragmented. Nervous. The movements are as distorted picture of the movements she mimics. It’s like watching a dance practice – without concentration. Without being seen. Without being able to do what she should do. As if she has difficulty in coping with life – and therefore the dance. Or dance, and therefore life. The Dancer Ella Fiskum is doing her part with great security – technical and artistic. Choreographer Ella Fiskum is putting up her performance with great security, technical and artistic. While the character “Ella Fiskum” lights of uncertainty. That is strong. Vulnerable. Sensitive and emotional. With fairly high degree of acting embedded in the dance. But at the same time also quite distinctive. With movements that is both deliberately imprecise, hard and untypical for the dance (I think for example of the way she bites herself in the leg, and the way she bites and catches parts of the installation to move it) she could have easily loose the grip on the audience. Demanding: The shape is difficult. One hour solo dance, all alone on a large stage, only with the company of an installation she must place. (…) She uses the whole room. And she mastered it. Not only physically, but also artistic, holding her goals, both as choreographer and dancer. She manages to fill both the space and time, without either the attention of the reality or unreality pulling away. In the interpretation of her role or roles (Ella Christina Fiskum changes costumes during the show, she appears in three outfits, and though her characters retain some features, she changes too, between the shifts – provocative and posing, but constantly plagued ) the dancer shows great interpretation, great understanding of the person she should be. She emerges as hectic, stressed, tortured and tormented. And she makes them easy to believe. That’s what makes “Seduction of unreality” to a more exciting than “a strange and incomprehensible performance” would have been. Distinctive, yes, maybe. But easy to understand. And so engaging.

Nordlands Framtid 5 august 2000, av Lillian Bikset:

Sært og sårt

Mestring
(…)Det begynner med atonal musikk, (…)og til en viss grad “atonal” dans? Ella Christina Fiskum beveger seg brått, bevisst og ikke-grasiøst, oppstykket. Nervøst. Bevegelsene blir som vrengbilder av de bevegelsene hun etterlikner.
Det er som å se en danser øve – uten konsentrasjon. Uten å bli sett. Uten å klare å gjøre det hun skal gjøre. Som om hun har problemer med å mestre livet – og derfor dansen. Eller dansen, og derfor livet.
Danser Ella Fiskum gjør sin rolle med stor sikkerhet – teknisk og kunstnerisk. Koreograf Ella Fiskum legger opp sin forestilling med stor sikkerhet, teknisk og kunstnerisk. Mens rollefigur “Ella Fiskum” lyser av usikkerhet.
Det er sterkt. Sårbart. Følsomt og følelsesladd. Med ganske stor grad av skuespillerkunst innbakt i dansen.
Men samtidig også ganske sært. Med bevelser som er både bevisst upresise, harde og utypiske for dansen (jeg tenker for eksempel på måten hun biter seg i beinet, og måten hun biter seg fast i delene i innstallasjonen for å flytte den) kunne hun lett mistst grepet om publikum.
Krevende
Formen er krevende. En times solodans, helt alene, i et stort scenerom, bare med selskap av en installasjon hun selv må plassere. (…) Hun bruker hele rommet. Og hun mestrer det. Ikke bare fysisk, men også kunstnerisk, holder hun mål, både som koreograf og danser. Hun klarer å fylle både rom og tid, uten at verken virkelighet eller uvirkelighet trekker oppmerkomheten bort.
I tolkningen av sin rolle, eller sine roller (Ella Christina Fiskum skifter kostymer underveis i forestillingen, tre antrekk framstår hun i, og selv om hennes rollefigurer beholder enkelte trekk, endrer hun seg også, mellom skiftene – provoserende og poserende, men hele tiden plaget) viser danseren stor innlevelse, stor forståelse av den personen hun skal være. Hun viser seg som hektisk, stresset, pint og plaget. Og hun gjør seg lett å tro på.
Det er det som gjør “Forført av uvirkelighet” til en mer spennende enn “ei sær og uforståelig forestilling” ville ha vært. Sært, ja kanskje. Men lett å forstå. Og derfor engasjerende.

Adressavisen September 18, 2000, by Idun Haugan:

Between vision and reality

Ella Fiskum balances on regular line between dream and reality – and stands as a good equilibrist with both flow and steadiness in the expression. In her first solo show there is a little simple set. The dancer herself, and a good – and varied – music choice that drives the performance forward. Danuta Haremska’s sober and changing installation works well as a prop and backdrop. The expression is bare and direct. Fiskum quickly establishes a communication with the audience through direct and challenging eye contact. The performance is perceived as far less introspective than many other dance performance (in modern dance), but also recognize that each step, each movement comes from within the dancer herself, she works inside and out. She invites you into her world. Nevertheless, there is not always obvious entrances to her theme, the form is demanding. Diva and the ballerina: The performance is built around the dream and reality, and some unique characters like the ballerina, the diva, and the temptress (reminiscent of Peer Gynt’s encounter with the green clothed). Fiskum is going in and out of these figures – mostly out. Figures established quickly on the scene – because we know them – so she breaks them down carefully, or give them more dimensions. In any case, she is asking so many questions to these unattainable creatures that they waver in their existence. In choosing the theme of wandering in and out of dream and reality, I find also a test of boundary of the madness / norm. When do you keep yourself inside the community-defined character / characters? And what happens when you go outside the accepted norms? What happens when the dream, the inner life becomes more real than reality itself? In this case, we see the dancer in the conflicting scenes where she dances Swan Lake arch classic swans on the toe of the pumping energy and raw music of the Waterboys, and Metallica. And when she kiss / eat on her own knee, when she was in a trashed ballerina costume crawling around on the floor and snapped the black forms (from Haremska install) and fill shake them like a dog would have done, then there is not much ballerina left. Fiskum plays a gamut of expressiveness that goes many dancers a high time. She never forgets that it is a dancer she is – naturally enough – but she dares to draw a lot of theater into her dance language. To retrieve items (facial expression and body language) from the theater world is not new in modern dance, but Fiskum shows that she contains the craft. Brave Form: She is brave in the personal expression, and evidence of independence and creativity. She has not chosen a path of least resistance. For that she gains respect. A Solo show for an hour is a big task, but Fiskum seems to have the back to carry it. Yet she may serve to draw in other forces, some (someone) coming from outside and into her universe and challenge her personal expression so that other items could be brought and given a the little promise of ambiguity / versatile. So the universal can cut through the personal.

Adressavisen 18 september 2000, av Idun Haugan:

Mellom visjon og virkelighet

Ella Fiskum balanserer på stam line mellom drøm og virkelighet – og fremstår som en god ekvilibrist med både svev og stødighet i uttrykket.
I den første soloforestilling er det lite staffasje. Det er danseren selv, samt et godt – og variert – musikkvalg som driver forestillingen fremover. Danuta Haremska sobre og forandelige installasjon fungerer godt som rekvisitt og kulisse. Uttrykket er nakent og direkte.
Fiskum etablerer raskt en kommunikasjon med publikum ved direkte og utfordrende blikkontakt. Forestillingen oppleves som langt mindre innadvendt enn mange andre danseforestillingen(innen moderne dans), men samtidig aner man at hvert trinn, hver bevegelse kommer innenfra danseren selv; hun jobber innenfra og ut. Hun inviterer inn til sin verden. Likevel finnes det ikke alltid åpenbare innganger til hennes tema, for formen er krevende.
Diva og ballerina
Forestillingen er bygget opp rundt drøm og virkelighet, og rundt entydige skikkelser som ballerinanen, divaen, fristerinnen (assosiasjoner til Peer Gynts møte med den grønnkledte dukker opp). Fiskum går inn og ut av disse skikkelsene – mest ut. Skikkelsene etableres raskt på scenen – fordi vi kjenner dem igjen – så bryter hun dem grundig ned, eller gir dem flere dimensjoner. I alle fall stiller hun så mange spørsmål til disse uoppnåelige figurene at de vakler i sin eksistens. I forestillingens vandring inn og ut av drøm og virkelighet, opplever jeg også en testing av galskapens/normalitetens grenser. Når holder man seg innenfor samfunnets definerte skikkelser/rollefigurer? Og hva skjer når man går utenfor de vedtatte normer? Hva skjer når drømmen, det indre liv blir virkeligere enn virkeligheten selv?
I dette grenselandet opplever vi danseren i motsetningsfylte sekvenser hvor hun danser Svanesjøens erkeklassiske svaner på tåspiss til pumpende energisk og rå musikk av Waterboys og Metallica. Og når hun kysser/spiser på sitt eget kne, når hun i et vaklevordent ballerinakostyme kryper rundt på gulvet og glefser over sorte dusker (fra Haremskas installasjon) og fillerister dem som en hund ville ha gjort, da er det ikke mye ballerina igjen.
Fiskum spiller på et register av uttrykksfullhet som går mange dansere en høy gang. Hun glemmer aldri at det er danser hun er – naturlig nok – man hun tør trekke mye teater inn i sitt dansespråk. Å hente elementer (mimikk og kroppsspråk) fra teaterverden er ikke nytt innen moderne dans, men Fiskum viser at hun behersker koblingen.
Modig form
Hun er modig i det personlige uttrykket, og vitner om selvstendighet og skaperkraft. Hun har ikke valgt minste motstands vei. Det står det respekt av. Soloforestillingen på en time er en stor oppgave, men Fiskum synes å ha rygg til å bære det.
Likevel kan det hende hun tjener på å trekke inn andre krefter, noe(n) som kommer utenfra og inn i hennes univers og utfordrer hennes personlige uttrykk slik at andre elementer bringes og gir det lille løftet av tvetydighet/mangsidighet. Slik at det universelle trenger seg gjennom det persolige.